Tre ukers TV-titting  - fire fem timer hver dag. De færreste forstår det. De færreste har heller ikke satt seg ned og sett på. Som jeg ble tvunget til for fire år siden, under en rekonvalesens av lungebetennelse.  Jeg ble bitt så det holdt…J

Det samme sier Aksel Lund Svindal..mot sin vilje, se videoen..

http://msn.tv2sporten.no/sykkel/tdf/article2829468.ece

Et sportseventyr og kulturbegivenhet i Frankrike –  en tv-sending i Norge.

 Men vi har jo to ryttere som er med og som gjør at vi er stolte. Thor Hushovd og Kurt Asle  Arvesen. Uten dem hadde jeg neppe vært så interessert, det skal jeg innrømme.

Samtidig er det den ultimate kombinasjon av idrett, utholdenhet, lagspill og smart kjøring. Mann mot mann, lag mot lag, poeng mot poeng og fjell-etapper som setter hele kraftprøven i  perspektiv. Målt opp mot de franske alper og de spanske pyreeneer, blir de sterkeste silt ut, og publikum gjør hva de kan for å gi det hele en ekstra dimensjon. Hvordan kommer de seg i det hele tatt frem?

http://oproimage.open-system.fr/ideesejour/img/cdtvaucluse/tour_de_france.jpg

En dag vil jeg være i Paris ved innkomsten, og helst i en etappe-  vertsby før det. Dette må en gang oppleves  på nært hold !

Og det må skje mens Thor Hushovd og Kurt Asle Arvesen fortsatt er der. Neste år nokken?

Gratulerer til Thor Hushovd med den grønne poengtrøya – en kraftprestasjon igjen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er en kvinne i min beste alder. Han er en mann i sin beste alder. Vi pleier begge å spise i kafeteriaen på Ikea.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg så en gutt idag med brune øyne og mørkt hår…nei, det er ikke Alexander Rybak. Det var en mye mindre gutt, han var kanskje fem år, han hadde fått et flagg. Et norsk flagg. Han viftet glad med det.

Han har fått et nytt hjemsted…et sted hvor friheten råder. For ham. Jeg tenker på en oppvekst hvor han slipper salutter som dreper besteforeldrene hans, søsteren hans eller foreldrene hans.

Jeg tenker på en glad liten gutt…som kanskje ikke vet hva han har fått…ennå!

Han gjorde meg stolt over å være norsk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har ventet. På solens tilstedeværelse.

Ikke som en liten, tilfeldig stråle, eller en usammenhengende glans gjennom skylaget. Eller en blek utgave gjennom morgendisen.
Jeg har ventet på Solen. På Ildkulen.
Og i dag er den her. To dager før 17.mai.
Det er vel ganske bra?
Frem med bikinitoppen og shortsen. Frem med solbrillene. Frem med solstolen.
Og så føler man støtet. Man sitter der. Den varmer. Den varmer ikke bare, den steker, den setter i gang tanker man rett og slett ikke skal skrive om på bloggen.
Man begynner å tenke på Hellas, på retsina, på pinjeskog og varm sand.
Man tenker på Norge, på svaberg og reker…skall – skall ikke?
Det er mulig å leve igjen.

Takk Solen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Røkke har gått fra stumfilm, via trådløs dokusåpe til egenregissert reality på kort tid. Utviklingen i konseptet er imponerende, spesielt siden det inkluderer noen av de mektigste personene i landet.
Samtidig som kona til Røkke har fått en uventet hovedrolle. Hun ville ikke at han skulle gå inn i forretningsavtaler med Staten. Kjell Inge har gjort det klinkende klart at han skulle hørt på henne.
Jeg tror neste episode i Røkke Realities vil finne sted på hytta, den hemmelige mobilen ringer og det er fra Slottet.
Røkke er i ferd med å slå mobilen av. Har han ikke ettertrykkelig gitt beskjed om at Kongen ikke kan ringe ham på dette nummeret?
Men kona hans river i siste liten mobilen ut av hånden hans. Hun sier: Du må ta den! Ta den, Kjell Inge.
Kona til Røkke har selvsagt sin egen agenda. Og denne gang, denne gang, vet hun, kommer han til å høre på henne.
Et svimlende øyeblikk tidligere i uken da denne sannheten gikk opp for henne, tenkte hun på at hun faktisk er i maktposisjon til å påvirke hele Akers fremtid.
Men den tanken interesserer henne mindre, enn den tanken hun nå har i hodet. Nemlig å hevne seg over alle Konglungen-fruene som gikk imot hennes palass-planer, og tvang henne til å bygge en nærmest unnseelig liten hytte i vannkanten. Kona til Røkke trenger nye venninner, og kona til Kongen er en hun har i kikkerten.
Kjell Inge har ikke mange sekunders betenkningstid, ringetonen ….Molde in my heart…fortsetter. Kjell Inge tenker på hvor forferdelig rett kona hadde sist gang. Hadde han gjort som hun sa, hadde han sluppet å ha det kjipt i flere uker.
Så Kjell Inge tar telefonen.
Og forlater rommet. Selvfølgelig forlater han rommet. Ikke engang kona får følge ham, men hun gjør det nok likevel. Og kan vantro høre bruddstykker av samtalen.
Det er Kongen.
Vi får aldri vite nøyaktig hva de snakker om. Men vi gjetter på at Sonja, inspirert av sin svigersønn, har rådet sin mann til å ringe Røkke. Når han først har nevnt Kongen i forbindelse med sin mobil, i samme uken som han er blitt uvenner med hele statsapparatet, halve finansnorge og ikke minst Noregs Mållag, må Kongehuset slå tilbake, mener Sonja.
Så hun ber instendig om at Kongen må ringe og si at det var slemt det med Brustad.
Kongen vil gjerne være smartere enn Røkke, så han følger konas råd.
Kongen innleder med å si at han ikke synes Røkke har noe å klage over, selv har Kongen måttet sitte i utallige statsråd og hørt på utallige dialekter. Men har han klaget? Ikke en eneste gang.
Men Røkke klarer det igjen. Å få det til å høres ut som en selvfølge at næringsministre ikke må bli sinte på ham på hedmarsk. Det kan ikke han forholde seg til. Kongen tenker på alle arbeidsplassene Røkke har skapt, og nikker for seg selv. Det er slett ikke et urimelig krav. Kongen har selv slitt med disse ubegripelige og irriterende dialektene i mange år, og i tillegg til dysleksien, har det vært i grenselandet for hva han kan tåle, både fysisk og psykisk.
Næringsministre må snakke riksmål, fremholder Røkke. Avslepet Molde-riksmål aller helst.
Kongen er rørende enig. Han tilfører at avslepent bergensk kan gå, men at Jonas Gahr Støre er et perfekt eksempel på hvordan statsråder skal snakke.
Kona til Røkke får beskjeden. De er invitert til lunsj hos Harald og Sonja.
Kona til Røkke hopper opp og ned.         

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er gått en uke siden kvinnedagen, avisene har vært fulle, og Sara ett eller annet Rasmussen fikk masse støtte. Og en snøball i hodet. Samt noen grove trusler i posten dagen etter. Noe som førte til enda mer støtte, og megetsigende nikk mot usiviliserte muslimske ”steining-med snøball-tendenser”.

Men ingen angrep Sara. Ingen betydningsfulle eller respekterte kvinner eller menn i Norge sa at dette var misbruk av ytringsfriheten.

Jeg synes dette var galt av Sara. Jeg forstår hatet som ble rettet mot henne av de kvinnene jeg så på tv. De gråtende og rasende kvinnene som stod der og følte seg mer enn krenket.

De følte avmakt.

Det handler om religion. Det er en så personlig ting og stikker så dypt. Vi skal ikke brenne noe som symboliserer så mye og stikker så dypt for våre medsøstre. Å brenne er et fundamentalistisk grep. Det vekker helt rettmessig harme. 

Sara er ikke en religiøs person. Hun bor ikke i et muslimsk land lenger. Hun gjorde det for alle dem som føler seg undertrykket, alle dem som faktisk blir undertrykket.

Bare å tro at man kan tillate seg en sånn handling på andres vegne, vitner om svært høye tanker om seg selv. Hvilken rett har man til å sette seg over andre på den måten? Opphøye seg selv til deres ”frelserinne”? Dette gjelder uavhengig om vi har med religion å gjøre.

At Sara sammenlikner norske kvinners bh-brenning på 70-tallet med brenning av hijaben, tyder dessuten på ekstremt liten respekt for det religiøse aspektet.

Det var ytterst respektløst og helt unødvendig. Det kommer ikke til å redde en eneste kvinne fra undertrykking. Tvert imot, nå leser vi allerede om at folk spytter på kvinner med hijab.

Stuntet skaffet Sara oppmerkomhet og anekjennelse fra store deler av den norske opinionen. 

Men for min del har Sara ett eller annet Rasmussen mistet min respekt.

Og nå er jeg ferdig med hijab-brenningen. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det skal brennes en hijab i dag. http://www.bt.no/innenriks/article806672.ece

Jeg liker ikke brenning. Jeg liker ord og tanker, ikke brenning.

Jeg liker heller ikke å tenke på at en kvinne skal si til en annen: Du føler deg undertrykt. Jeg liker at kvinner snakker på egne vegne, og hvis det må brenning til, så kan hun brenne noe som er noe hun selv føler seg tvunget til å gå med, noe som hun føler undertrykker seg selv.

Som feministene på 70-tallet som brente sine egne behåer. Jeg følte aldri at noen av dem snakket på mine vegne, at jeg måtte brenne bh-ene mine. Eller fikk jeg det kanskje ikke med meg?

I en kronikk i Aftenposten sier samme hijab-brennende Sara Rasmussen om brenning av brystholdere: «fordi de hadde skjønt at plaggene på kroppen ikke bare var formet av og bekreftet samfunnets strukturer, men også formet og vedlikeholdt deres egen selvforståelse, deres psyke og deres adferd», skriver Azmeh Rasmussen.

Hæh? Dette skjønte jeg ingenting av, verken da eller nå. Jeg var kanskje for opptatt med mine studier med lav kvinneandel? Jeg var kanskje aldri undertrykt til tross for bh-en? Men hvis andre følte seg undertrykte av den, så gjerne for meg.
Jeg liker det denne kvinnen skriver om frøken Vest og frøken Vests andre. Om undertrykking.

http://0803.sonitus.org/?p=350

Jeg tror ikke brenning løser noe som helst. Brenning hører middelalderen til, da mange ikke hadde lært å skrive og lese. Det hører land til hvor ytringsfriheten fortsatt er kneblet.
Brenning er et stumt uttrykk. Det som brennes går opp i flammer og forsvinner. Det som forsvinner, kan man håpe er borte. Det er sjelden tilfelle.

Gratulerer med dagen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende