Det skal brennes en hijab i dag. http://www.bt.no/innenriks/article806672.ece

Jeg liker ikke brenning. Jeg liker ord og tanker, ikke brenning.

Jeg liker heller ikke å tenke på at en kvinne skal si til en annen: Du føler deg undertrykt. Jeg liker at kvinner snakker på egne vegne, og hvis det må brenning til, så kan hun brenne noe som er noe hun selv føler seg tvunget til å gå med, noe som hun føler undertrykker seg selv.

Som feministene på 70-tallet som brente sine egne behåer. Jeg følte aldri at noen av dem snakket på mine vegne, at jeg måtte brenne bh-ene mine. Eller fikk jeg det kanskje ikke med meg?

I en kronikk i Aftenposten sier samme hijab-brennende Sara Rasmussen om brenning av brystholdere: «fordi de hadde skjønt at plaggene på kroppen ikke bare var formet av og bekreftet samfunnets strukturer, men også formet og vedlikeholdt deres egen selvforståelse, deres psyke og deres adferd», skriver Azmeh Rasmussen.

Hæh? Dette skjønte jeg ingenting av, verken da eller nå. Jeg var kanskje for opptatt med mine studier med lav kvinneandel? Jeg var kanskje aldri undertrykt til tross for bh-en? Men hvis andre følte seg undertrykte av den, så gjerne for meg.
Jeg liker det denne kvinnen skriver om frøken Vest og frøken Vests andre. Om undertrykking.

http://0803.sonitus.org/?p=350

Jeg tror ikke brenning løser noe som helst. Brenning hører middelalderen til, da mange ikke hadde lært å skrive og lese. Det hører land til hvor ytringsfriheten fortsatt er kneblet.
Brenning er et stumt uttrykk. Det som brennes går opp i flammer og forsvinner. Det som forsvinner, kan man håpe er borte. Det er sjelden tilfelle.

Gratulerer med dagen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende